onsdag 24 augusti 2011

175.

Jag vet inte varför, men det är som att ju längre tid jag låter det gå från att skriva här, desto svårare blir det att börja. Och åh, ni ska veta att jag vill börja för åh vad jag saknar att skriva och åh vad jag saknar er! (jag vet inte hur jag någonsin ska kunna tacka er för allt fint stöd ni ger mig )

Den här sommaren har varit väldigt svår. Jag har väl på något sätt blivit tvungen att möta allt det där som jag har skjutit ifrån mig så länge. För den där ledsamheten som har funnits i mig, den ska ju inte finnas där egentligen. Jag tror kanske att det kommer ta en ganska lång tid innan jag accepterar att jag är deprimerad. Samma sak med anorexin. Jag vet inte om jag någonsin kommer att kunna formulera mig så, i sjukdomstermer, även om jag vet att det vore det bästa för mig att försöka se det så. För ofta skäms jag så fruktansvärt mycket över allt det här. Jag förstår liksom inte varför jag inte klarar av livet när alla andra gör det (och gör det så himla bra dessutom!).

På tisdag börjar jag skolan igen. Jag skulle varit i Hongkong då. Nu blir det inte så. Och jag är så rädd för allting. Jag är rädd för att inte klara av studierna, jag är rädd för att behöva förklara varför jag inte är i Hongkong och jag är rädd för hur det ska gå med maten. Jag är rädd för att han inte vill ha mig men jag vill fortfarande ha honom och det känns som att jag alltid kommer vilja det.

5 kommentarer:

  1. Jag klarar inte heller av livet som alla andra klarar av så bra.

    Har lidit av panikattacker sen 2006, och gick i Kbt för det 2009. Sen har jag nästan varit fri från dem, bara känt aningar ibland. Nu (för två veckor sedan) skulle jag börja en hotellutbildning, och då kom de tillbaka. Som en blixt. Nu tampas jag med denna ångest & förtvivlan över hur jag ska klara av allt som alla andra klarar av. Det vill säga, Livet.

    Jag tror jag (och alla andra) skulle må så mycket bättre om man hade en vän man kunde prata med, som inte heller klarade av livet helt smidigt. Inte för att gotta ner sig i varandras problem utan för att stötta och för att se varandra hitta något slags ljus ut ur problemen tillslut.

    Men du är inte ensam. Jag är precis i samma tankebanor kring allt som du, bara med andra problem.

    Kramar Petra

    SvaraRadera
  2. Alla vackra ting och tankar skänker jag till dig, fina du. Du är starkare än du tror, och även om det inte verkar så nu så läker tiden sår. Och allting går vidare. Ta en dag i sänder.

    SvaraRadera
  3. Men fine, fine deg. Når jeg leste det om å kjenne at man ikke klarer livet når alle andre gjør det så bra - akkurat det samme har jeg tenkt så mange ganger, og følt at jeg må være den eneste i helehele verden som har det sånn. Men det er jeg jo ikke! Og jeg prøver jo å gjemme det så godt som mulig, så jeg tror ikke engang at folk rundt meg ville ane noen ting om det. Så hvordan kan jeg vite at alle rundt meg virkelig klarer det så bra som det virker,hvis alle egentlig gjemmer på så mye inni seg?

    Det er rart å sette ord på disse tingene. Det er vanskelig å innse for seg selv at man ikke klarer alt så bra som man skulle ønske. Og det kjennes nesten umulig å skulle forklare til andre at man egentlig ikke har det så bra som man later som. Jeg har lyst til å sende deg alle mulige oppmuntrende ord i verden, men jeg vet siden jeg også kjenner som deg at det ikke alltid hjelper å høre sånne ting fra andre. Da jeg flyttet til en helt ny by, hadde jeg det helt grusomt fordi jeg ble så redd for at jeg ikke skulle klare alt det som alle andre klarer. Så jeg holdt på å gi opp. Ville bare reise hjem og gjemme meg for hele verden og alt kjentes så himla håpløst. En ting jeg husker at hjalp meg, var pappaen min som sa: Husk M, ting tar tid. La det ta tid. Ta en dag om gangen. Og jeg tenker ofte flere år omgangen, tenker Hva hvis jeg ikke klarer dette nå, da vil jeg ikke klare noe annet om fem år og så videre. Men hvis jeg tar en dag om gangen og ser for meg hvilke ting jeg må klare i dag, bare i dag, da kjennes det litt lettere å håndtere alt sammen.

    Det er rart å lese at du og andre sier at de ikke klarer alt hele tiden. VI går rundt og tenker at vi er de eneste i hele verden som føler som vi gjør. Men det er vi aldri. Og noe som jeg har funnet ut mens jeg kjemper meg gjennom alle disse følelsene av angst og panikk, er at jeg er så mye sterker enn jeg tror. Og vi skylder oss selv å se tilbake noen ganger og innse hvor mye vi faktisk allerede har klart. Og skrive en liste over hvorfor nettopp vi er så himla bra. For det er sant. DU er så himla, himla bra, A. Du har et helt hav av styrke inni deg, mer enn du aner. Og dette med livet, det er ikke lett. Men det er aldri umulig. Og det med å forklare til alle hvorfor det ikke ble som du ville med Hongkong og alt. Jeg vet presiiiis hva du mener. Men jeg tror at folk vil se styrke i deg for at du klarer å si til dem at noen ganger blir ikke livet som man hadde tenkt. Kanskje blir det mye mye bedre istedet.

    Åh, aller helst vil jeg bare gi deg en stor, stor klem og si at jeg vet presis hvordan du kjenner. Noen ganger er det alt man trenger å høre.

    <3

    SvaraRadera
  4. jag vet precis hur livet kan kännas ibland. jag håller tummarna för dig att allting ska bli bra. du är värd att må bra. du är värd allt fint här i livet. kramar på dig i massor! <3

    SvaraRadera